Å komme “hjem”

I går kom jeg “hjem” til Zanzibar. Det er litt rart å ha vært i utlandet og så reise hjem, men fortsatt være i utlandet. Særlig når både det landet man har vært på besøk i (India), og det landet man kommer hjem til (Tanzania) begge er så forskjellige fra Norge. I stor grad er de også forskjellige fra Norge på samme måte.  Den første tiden jeg var i India var veldig fascinerende, men tre uker ble lenge nok til at jeg rakk å komme litt inn i neste fase på kultursjokkgrafen (som omtalt i tidligere bloggpost), og når man har nådd det stadiet (som regel på ferier) og reiser hjem, er det jo godt å komme til noe som er kjent og å kunne slappe av og fordøye inntrykkene. Men i dette tilfelle reiser jeg fra det ene stedet med masse inntrykk som trenger fordøyelse, til det neste (eller egentlig forrige) stedet som heller ikke er helt ferdig fordøyd. Kanskje ikke så rart at jeg er litt sliten.

Det var forresten ikke bare jeg blant nordmennene på kurset i India som syntes det var greit at oppholdet nå tok slutt. Det har vært et fantastisk lærerikt og bra kurs, masse spennende å se, og en fin gjeng blant kursdeltakerne, men etter en stund når man et metningspunkt. Det var mange av de andre nordmennene på kurset som tydelig lengtet hjem, og at samtalen rundt siste middag vi hadde sammen blant annet dreide seg om hva folk ville spise når de kom hjem til Norge er jo ganske betegnende. Som en av de andre kursdeltakere sa: “hvis jeg ser en inder til nå, så blir jeg gæern!”. På langt nær så ille var det heldigvis ikke for meg, men det er altså stressfullt å oppholde seg i en annen kultur. Det er stort sett småting, men i sum sliter det.

Kulturforskjeller kom f.eks. godt frem da det begynte å brenne på hotellet den siste natten. Jeg satt og øvde til kurseksamen med min kollega fra Bergen, John Espen, i det lyset blafret litt og så forsvant. Vi er jo vant til at strømmen kommer og går, så vi satt og ventet, men det kom ikke tilbake. Så la jeg merke til at det kom lys under døren. John Espen gikk ut for å sjekke, og fant at korridoren var full av røyk. Vi banket på alle dørene for å vekke folk, fikk dem ned trappen (vi måtte bruke hovedtrappen, for døren til rømningsveien var låst) til ekspedisjonen og varslet betjeningen der, som svarte med “no problem” (ikke ulikt hakuna matata), før de sendte en av de ansatte opp (med heisen!!!) for å sjekke. Vi spurte hvorfor brannalarmen ikke hadde gått, og fikk til svar at det var fordi det ikke fantes noen brannalarm. Det viste seg at det brant i et sikringsskap, men vi fikk beskjed om å “don´t worry, it will be okay in a few minutes”. Vi stolte ikke helt på det, og holdt oss nede i resepsjonen en time til (Noen av oss brukte tiden på å øve på eksamen, hvilket førte til at jeg klarte ett spørsmål mer enn jeg ellers ville gjort! Så det er aldri så ille at det ikke er godt for noe…), før vi gikk og la oss. Men det var nok en del som ikke sov så tungt den natten. Oppfattelse av hva som er akseptabel risiko er nok ikke helt likt over hele verden, og for inderne som jobbet på hotellet må jo vi ha fremstått som unødvendig hysteriske. (Omtrent slik vi nordmenn ofte oppfatter utlendinger i Norge, kanskje.)

Men det trenger ikke være så dramatisk for å være slitsomt, etter en stund. Lukten og bråket i den indiske byen Vellore, bilene som kommer fra alle retninger, og geiter, kyr og løshunder som går fritt rundt er fascinerende og spennende i starten, men ikke så lenge. Særlig ikke når temaene på kurset vårt inkluderer rabies (slik at hver løshund blir en tydelig fare) og innvollsormer og andre parasitter som smitter via avføring fra dyr (slik at selv en ku kan bli litt skummel). Eller når man ser og lukter kloakken som renner fritt (ofte rett ved siden av der folk selger frukt), samtidig som man lærer om fekal-oral-smitte. (Vi har blant annet lært om en fargeteknikk for mikroskopering som kalles Indian Ink, men når det gjelder vurdering av smitteeksponering er det nok viktigere å gjenkjenne det jeg velger å kalle Indian Stink). Å ha et slikt kurs i tropesykdommer i India gjør at vi opplever risikofaktorene med alle sanser, og det gjør at man skjønner litt ekstra godt hvorfor sykdomsbyrden er høyere i u-land enn i-land. Det ble kort avstand mellom liv og lære på dette kurset, hvilket er én av grunnene til at jeg synes det var veldig utbytterikt.

Den reaksjonen alle vi norske hadde etter å ha vært et par uker i India (faktisk gjaldt det meg i mindre grad enn de fleste, tror jeg), er jo en interessant påminnelse for meg, i mitt stadig pågående prosjekt med å tilpasse meg det zanzibarske samfunnet: Det minner om at reaksjonene vi alle har på det landet vi oppholder oss i ofte har like mye å gjøre med oss og den fasen av kultursjokk/ kulturtilpasning vi er i, som det har med selve landet å gjøre. Men jeg skal ikke slutte å ha et kritisk blikk av den grunn, for det er vel nettopp det som skal til for at vi skal lære av andre kulturer.

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s